Greyhound

Greyhound har en verdig holdning og er utpreget adelig av utseende. Den blir ofte kalt for hundenes aristokrat! Dette gjenspeiler seg i rasens bakgrunn, da det tidligere var bare medlemmer av den engelske adelen som hadde tillatelse til å eie en greyhound. I den sammenhengen ble de først og fremst brukt til jakt, noe som gjør at de fortsatt har et svært velutviklet jaktinstinkt, og krever sitt når det kommer til aktivisering. Dette er noe av grunnen til at den har blitt brukt veldig mye som veddeløpshund. Den er faktisk kjent som den aller raskeste tamhunden i verden, med en toppfart på 70 kilometer i timen! Det vil ikke si at den ikke kan bli en veltilpasset familiehund. Som en ekte aristokrat kan en greyhound være litt kald og reservert i møte med fremmede, men den blir svært knyttet til eierne sine, og går godt sammen med både barn og andre dyr. Det er også viktig å huske at dette ikke er en langdistanseløper, selv om den er glad i å løpe. Den er laget for korte, eksplosive turer, og er dermed ikke spesielt godt egnet til å ta med seg på lange fjellturer. I dag er det heller ikke lov til å bruke greyhound som jakthund i Norge.

Av utseende er greyhound relativt stor for å være en mynde, men har likevel den karakteristiske slanke kroppen, med lange slanke muskler som er designet for å komme opp i høy fart. Tispene blir rundt 70 cm. høye, og hanhundene omtrent 75 cm. Pelsen er kort og lettstelt, men man må likevel regne med litt røyting, da pelsen har tynne, fine hår. Dette er elegante dyr som ofte blir brukt i hundeutstillinger, spesielt i Norge der det ikke er et spesielt stort miljø for greyhound racing. Dette har resultert i to litt ulike typer greyhound, der den ene er tilpasset veddeløp og den andre er utstillingshunder. De som avles frem til løp er typisk litt mindre av vekst og mer muskuløse, som gjør at de kan se litt mer klumpete ut enn det som er typisk for mynder.

Greyhound racing

Selv om Greyhound har vært en ypperlig jakthund, er det nok greyhound racing rasen er aller mest kjent for. Noe av det som gjør greyhound racing såpass populært er at man kan tjene penger på det, akkurat som man kan tjene penger på veddeløpshester. Det som er karakteristisk med greyhound racing er imidlertid at det går veldig fort! Dette gir en spillopplevelse helt utenom det vanlige. Selve løpet er på en bane som vanligvis er mellom 200 – 700 meter lang, og med en toppfart på 70 kilometer i timen er det hele avgjort på veldig kort tid.

Denne sporten går altså ut på at hundene løper etter en eller annen form for lokkemat, enten på en rund bane eller rett frem mot målstreken. Tidligere ble det brukt en levende hare i disse løpene, men dette har blitt forbudt i de alle fleste land der sporten praktiseres. Banene kan være både med og uten hinder. Sporten er mest utbredt i engelskspråklige land som Irland, Australia, New Zealand, Storbritannia og USA, men det finnes også miljøer for det i blant annet Sør-Afrika, Spania, Sverige og Danmark.

Kontroverser

Hundesport i sin alminnelighet har møtt mye motstand opp igjennom årene, og greyhound racing er ikke et unntak. Flere dyrevernsgrupper engasjerer seg mot det de mener er en industrialisering av hunder, som en konsekvens av at sporten har blitt kommersialisert. Det vil si at de frykter at økonomisk gevinst har blitt viktigere enn at dyrene har det bra. Beskyldninger om ekstremavl og unødvendige avlivinger har gitt sporten et litt frynsete rykte. På en annen side har denne negative oppmerksomheten tvunget frem flere offentlige debatter knyttet til hvordan dyrene behandles og hvordan løpene gjennomføres. Dette gjør at greyhound racing er en langt tryggere sport for dyrene enn det som var tilfellet tidligere, og i flere land har sporten i senere tid blitt forbudt eller kraftig regulert.